mandag 2. juli 2012

My battle wounds

OBS: Innlegget inneholder tekst/bilde som kan virke triggende.

   «Du er vel ikke en av de som driver og kutter seg også?» spør hun plutselig og kikker opp av boken sin. Jeg ser i gulvet, mumler litt.
   «Hva sier du? Du må snakke høyere. Jeg hører ikke hva du sier når du mumler, vet du,» sier legen strengt. Hun ser overbærende på meg, trommer med fingertuppene i skrivebordsplaten. Jeg har sikkert gått over de ti tilmålte fastlegeminuttene. Hun begynner å bli rastløs, har lyst til å få meg fortest mulig ut av kontoret sitt. «Du hørte hva jeg sa?» Hun kikker utålmodig på meg over brillekanten.
   Jeg nikker, men ser ikke opp.
   «Ja, du hørte hva jeg sa? Eller ja, du kutter deg?»
   «Ja, jeg kutter meg,» mumler jeg ned i genserhalsen min. Fastlegen sukker.
   «Hvor da? På armene?» spør hun, og snur seg mot tastaturet. Hun bruker en evighet på å skrive. Jeg lurer på hva hun skriver. Jeg har ikke akkurat fortalt så veldig mye om selvskadingen.
   «Skal du svare?» Hun snur seg mot meg igjen.
   «Ja, på armene,» sier jeg mens jeg fremdeles ser ned i gulvet. «Blant annet.»
   «Få se,» sier hun og triller kontorstolen sin over gulvet. Gidder ikke reise seg for å komme bort til meg engang. Jeg trekker meg unna mens jeg tuller armene til en knute tett inntil brystet mitt. «Slutt å tulle,» sier hun og tar tak i det ene håndleddet mitt.
   «Jeg vil helst slippe,» sier jeg lavt. Jeg svelger hardt. Hun drar til seg armen min og ruller opp ermet. Snur og vender på den. Det føles som en evighet.
   «Er de gamle?»
   «Ja. Eller nei, det er litt forskjellig.»
    «Du sa du kuttet deg flere steder?» Hun studerer den andre armen min, men fortrekker ikke en mine. Jeg ser opp. Vet ikke helt om jeg skal svare. Vil helst slippe. Hun ser på meg, hever øyenbrynet, ser ut som hun er på grensen til å bli skikkelig irritert.
   «Ja, på brystet og magen,» nærmest hvisker jeg. «Og overarmene og bena.»
   «Få se på magen din da,»sukker hun oppgitt og tar tak i genseren før jeg rekker å protestere. Jeg krymper meg i stolen. Kjemmer kvalmen bre seg oppover i halsen. Mamma bryter inn og spør legen om dette virkelig er nødvendig. Hun svarer mamma noe om at det er nødvendig å få et inntrykk av hvor omfattende dette er, før hun drar genseren over hodet mitt. Øynene mine blir blanke og jeg svelger og svelger.
   «Oj da!» sier fastlegen. Jeg ber mamma se vekk. Vil spare henne fra synet av den motbydelige magen min. Hun gjør for en gangs skyld som jeg sier. Legen spør meg om noe, men jeg svarer ikke. Jeg hører ikke. Tårene triller. Legen sier noe til mamma, som fremdeles har snudd hodet vekk. Så ser ned på kroppen min igjen. Hun gransker magen og brystet mitt, lar fingertuppene gli over arrene. Jeg eksisterer ikke.
   «Ja, du trenger virkelig hjelp. Det ser jeg,» sier hun konkluderende. Mest til seg selv tror jeg. Resten av samtalen henvender hun seg til mamma. Til tross for at jeg er 20 år gammel, får jeg ikke delta i planen om hva som bør gjøres. Fastlegen bestemmer seg for å sende en henvisning til Vinderen DPS. Jeg prøver å si at det er meningsløst, fordi jeg ikke sogner til Vinderen. Jeg kommer bare til å få avslag uansett. Jeg forteller at jeg bor i St. Hanshaugen bydel, og lurer på om jeg ikke burde henvises til Lovisenberg DPS i stedet. Fastlegen forteller mamma at en av psykiaterne på Vinderen er naboen hennes, og at han er svært hyggelig.
   «Veldig omgjengelig mann»,gjentar hun utallige ganger for oss. Jeg har allerede gitt opp.
  
Hyggelig? Hvor faen skal det få meg hen? Jeg trenger noen som vet hva de snakker om, som jobber med spiseforstyrrelser og ikke lar seg lure av alle triksene mine. Det er helt meningsløst å snakke med tilfeldige behandlere, når kunnskapen deres om spiseforstyrrelser begrenser seg til det de har lest i Skårderuds Sterk/Svak. Eller når de i tide og utide slenger fra seg sitater fra Sultekunstnerneeller noe de har lest i ett eller annet informasjonshefte fra Rådet for psykisk helse. Jeg har aldri skjønt om de prøver å imponere meg eller belære meg. Men hva tror de? Jeg har jo lest de samme jævla bøkene, og jeg har levd i dette helvete i 10 år for faen. Jeg blir ikke imponert. Jeg er ute etter noen som skjønner, lytter og forstår. Noen som vet mer om spiseforstyrrelser enn meg selv, som faktisk har noe å bidra med og kan lære meg noe nytt. Noen som kan gi meg innsikt og kunnskap om hvordan jeg kan bli bedre. Jeg sitter fremdeles taus i stolen på legekontoret. Stirrer i gulvet og håper at mamma ikke så magen min. Til slutt gir mamma opp også, og vi går derfra med resepter på latterlige mengder Imovane og Vival og en henvisning til Vinderen i hånda.

Vel ute av legesenteret er mamma rasende. Hun synes det er forkastelig at man må blottlegges og ydmykes for å bevise at man er "syk nok" til å fortjene hjelp. Jeg svarer at det var akkurat som forventet. Jeg hadde på forhånd sagt til henne at det ikke var noe vits i å dra, fordi det ikke finnes noe hjelp å få uansett. Mamma svarer at hun ikke trodde hjelpen ville komme servert på et fat akkurat, men at det får være grenser for hvor mye motvilje leger har for å hjelpe.
   «Tenk hvis du ikke hadde skjært deg,» sier hun. «Tenk hvis du ikke hadde alle arrene. Da hadde hun ikke tatt på alvor at du trenger hjelp. Tenk hvis en som sliter like mye som deg kommer til legen, men ikke kan bevise hvor fælt hun har det fordi hun ikke er dekket i arr!?!» Mamma snerrer og tramper demonstrativt i bakken. Det er sjelden jeg ser henne så opprørt på mine vegne.
   «Ja, takk gud for alle arrene mine,» svarer jeg tørt og smiler. Mamma smiler litt for første gang i dag hun også.



Kilde


Jeg har tidligere skrevet et innlegg om å bli møtt i psykiatrien. Opplevelsen hos fastlegen hadde jeg noen år senere, den var ikke mindre nedverdigene eller smertefull av den grunn.

Jeg har ikke så fryktelig mye å si om selvskading foreløpig. Et vanskelig tema, en vanskelig situasjon å være i og vanskelig å si noe konkret om. Årsakene til at man skader seg selv er mange, graden og måten man skader seg selv på varierer (de er uansett hverken mer eller mindre reelle eller alvorlige). Misoppfattningene og fordommene mot selvskadere er voldsomme. Selvskadere er "emo", "svake", "oppmerksomhetssyke" eller "tenåringsjenter som roper «Ulv! Ulv!»".

Jeg har skadet meg selv med viten og vilje i 12 år, fra jeg var 13 til 25. Jeg er et voksent menneske og er hverken emo, oppmerksomhetssyk eller skadet meg som et desperat rop om hjelp. Jeg snakker bare for meg selv, men jeg har aldri ønsket oppmerksomhet rundt kuttene mine, ei heller har jeg skadet meg selv for å få utløp for følelser jeg ellers ikke har maktet å uttrykke. For meg har selvskadingen alltid vært straff. Ren straff. Straff for at jeg spiste mer enn jeg planla, straff for at jeg veier for mye, for å ha snakket for høyt, tatt for mye plass eller dummet meg ut.

Det er mange ulike grunner til at mennesker skader seg selv. Og det spiller faktisk ingen rolle om man er spiseforstyrret, deprimert, "emo", voksen, tenåring, oppmerksomhetssyk eller "sprøyte gal". Ingen av oss roper «Ulv! Ulv!». Når mennesker går inn for å skade seg selv med viten og vilje er det alltid en ulv der.

Årsaken til at jeg tar opp dette, er at jeg nærmer meg ett år skadefri med stormskritt. Fremdeles kjenner jeg skadetrangen hele tiden. Den går ikke vekk, men har etterhvert blitt lettere å tåle. Jeg er ikke så redd for å feile eller glippe, men en gang må unasett være den siste. Jeg håper jeg har hatt min.




Tired of living and scared of dying



«Success is not final, failure is not fatal: it is the courage to continue that counts»
- Winston Churchill

mandag 25. juni 2012

Fanget av biologien? Vi er fremdeles det annet kjønn

Simone de Beauvoir utga i 1949 boken Det annet kjønn. Den vakte stor oppsikt og har blitt stående som det 20. århundrets kanskje viktigste feministiske skrift. I bokens innledning hevder hun at menneskeheten, i hvert fall foreløpig, er inndelt i to kategorier – menn og kvinner – og at det er mannen som definerer kvinnen. Han er det vesentlige, mens hun er det uvesentlige – Den andre (Beauvoir 2000: 37).

Foto: Pax Forlag
Beauvoir forsøker å beskrive hva det er som gjør at kvinner oppfattes som ”den andre” og hvordan kvinner oppdras og formes til å oppfatte seg selv som sekundære i forhold til menn. Hun peker på at dette både må forstås biologisk (fordi kvinner føder barn) og at underordningen fremstår som absolutt fordi ”annetheten” ikke er noe som har hendt, den er ikke konsekvens av en begivenhet, det har vært sånn ”så langt tilbake som historien går” (Beauvoir 2000: 38).  Beauvoir mener at til tross for at kvinner har fått formelle rettigheter, er de ikke frie fordi rettighetene ikke har resultert i et konkret uttrykk i praksis. Hun mener derfor at man er nødt til å starte på nytt i kjønnsdiskusjonen og ønsker å belyse kjønnsforskjellene ut fra en eksistensialistisk etikk. Her er Beauvoirs tenkemåte relativt lik teoriene Jean-Paul Sartre presenterer i Væren og intet (1943) om at man får en eksistens gjennom å skape mening i tilværelsen. Eksistensen er altså den man skaper selv gjennom de valgene man tar og det prosjektet man har. Dermed er det ingen andre som har ansvar for å frigjøre deg.

Beauvoir mener at subjektet hevder seg konkret som transcendens gjennom å ha prosjekter (Beauvoir 2000: 47). Man er altså nødt til å overskride seg selv for å fullbyrde sin frihet. Hun beskriver mannen som transcendent, mens kvinnen er fanget i immanensen. Dette medfører en forringelse av eksistensen, og kvinnens frihet reduseres til faktisitet. Beauvoir beskriver kvinnens situerthet og hvordan hun må forstås i den situasjonen hun er plassert. Eksistensialistisk teori er anti-deterministisk og virker frigjørende i forhold til teorier om at kvinner er bestemt av biologi eller sosiale, kulturelle og historiske årsaker. Men hun tar likevel i betraktning at det finnes hindringer og begrensninger som er deterministiske dersom man ikke transcenderer dem og at det finnes situasjoner hvor friheten i liten grad kan virkeliggjøres. Toril Moi hevder i sitt ”Innledende essay” i den norske utgaven av Det annet kjønn at boken er et kampskrift mot den biologiske determinismen. Det er ikke nødvendigvis helt riktig, det er i hvert fall en underkjenning av at Simone de Beauvoir også interesserer seg for biologisk kjønn. Det er mye i Beauvoirs argumentasjon som tyder på at kvinnen ikke er fri: ”Kvinnen har eggstokker og livmor; det er de særegne vilkårene som sperrer henne inne i sin egen subjektivitet” (Beauvoir 2000: 35). Dermed blir det relevant å stille spørsmålet: må kvinner la være å få barn for å være frie? Det virker ikke som Beauvoir mener dette. Hun beskriver kvinnens biologiske funksjoner som en byrde, noe som medfører at hun (i motsetning til en del andre feministiske teoretikere, som for eksempel Judith Butler) ikke ser det som uvesentlig å studere biologiske kjønnsforskjeller. Beauvoir anerkjenner at kjønnsforskjellen allerede er biologisk gitt, men understreker at det verken innebærer en bestemmelse av hva det å være kvinne betyr eller at det kan rettferdiggjøre undertrykkelse og diskriminerende sosiale normer. Dermed blir Beauvoirs mål å oppfordre kvinner til å sette seg utover sine vilkår og å ikke akseptere begrensningene.

Det er fornuftig å lese og forstå tekster i lys av den tiden og situasjonen de er skrevet i. Det annet kjønn ble til i en tid hvor kvinners rettigheter var strekt innskrenket, og det har også skjedd mye innen kjønnsforskning og feministisk teori siden boken første gang ble publisert. Beauvoir kan for eksempel virke gammeldags fordi situasjonen unektelig var vanskeligere for kvinner før.

I dag hersker det en forestilling om at kvinner i Norge (og store deler av den vestlige verden) er likestilt mennene. Likevel presenteres det stadig statistikker som viser at kvinner blant annet tjener mindre enn menn, har dårlige pensjon, de klatrer i mindre grad oppover på karrierestigen og er oftere hjemmeværende. Den 8. mars 2010 skrev Marie Simonsen og Ingunn Yssen en kronikk i VG hvor de hevder at mangelen på likestilling fremdeles handler om det faktum at kvinner føder barn og går inn i (eller tvinges inn i) en rolle som mor og at denne rollen i liten grad er forenelig med en karriere. De går til og med til så langt som å hevde at kvinner som vil bli lykkelige, ikke må få barn.

Boken Bråk! (2010) av Marie Simonsen og Ingunn Yssen handler
om hvordan vi har blitt lurt til å tro vi er likestilte
Foto: Aschehoug

I teorien har vi kvinner samme muligheter og rettigheter som menn, likevel har ”likestilte Norge” et svært kjønnsdelt arbeidsmarked. Mange vil hevde at kjønnsforskjellen (som kvinner kommer dårligere ut av) dreier seg om valg. Kvinner i dag står jo fritt til å velge som de vil, det at de velger lavtlønnede yrker eller å være hjemme med barn er frivillig, og det blir ofte antydet at disse valgene kommer av naturlige (biologiske) forskjeller mellom kjønnene. I dette ligger det en tanke om at det er egenskaper og gjøremål som er mer naturlig for menn enn for kvinner, og omvendt. Og det viser seg at kvinner gjerne er disponert for de yrkene og beskjeftigelsene som har lavere status og dårligere økonomisk fortjeneste.

Det har de siste tiårene vært en økende tendens til en feminisme som ønsker å oppvurdere ”det kvinnelige” ved å gi moderskapet en transcendent dimensjon og tilværelsen som husmor høyere status. Problemet med dette er både at det forsterker polariteten mellom det mannlige og det kvinnelige, og at det får konsekvenser for hvem som gjør hva i hverdagen. Kvinnens overordning i hjemmet vil fremdeles motsvares av en underordning i arbeidsmarkedet og den politiske sfæren. Samfunnet styres ikke fra den private sfæren, og derfor vil konsekvensen bli at dersom mange kvinner er hjemmeværende, får de lite å si i offentligheten. Og dermed er ikke Beauvoirs refleksjoner rundt kvinnens biologiske begrensninger betydningsløse eller utidsmessige likevel. Det er åpenbart fremdeles relevant å stille spørsmål om hvorvidt kvinnens kropp er skjebne eller om det i det hele tatt er mulig å sette seg ut over kvinnens biologi? Målet til Simone de Beauvoir, så vel som Yssen og Simonsen, er ikke å avvise at det finnes biologiske forskjeller, men å forsøke å vise hvor ladet tolkningen av dem fremdeles er. Det er åpenbart fortsatt behov for å studere hvordan kjønn konstrueres kulturelt og å skape muligheter for individets frigjøring fra disse identitetene – og å påvise og samtidig nekte å godta de urettferdighetene som finnes mellom kjønnene i dag.

Kilde

Litteratur

Beauvoir, Simone de. 2000. Det annet kjønn [fr. orig. 1949]. Oslo. Pax Forlag A/S.
                                   Overs. Bente Christensen.

søndag 24. juni 2012

Epilog


jeg har hjertet i hånden, tør ikke ha det rundt halsen, redd for å bli kvalt, redd for å dø, kanskje det er det jeg er redd for, men i så fall, hvorfor, det er jo det jeg helst vil, jeg klarer ikke tenke, jeg prøver å tenke, det blir bra, det må bli bra, legen sier man ikke kan flykte fra sin egen virkelighet, men jeg har hjertet i hånden og tviholder på det

Kilde

tirsdag 5. juni 2012

Om kjærester og sånt

Da jeg gikk i 1. klasse på barneskolen, var alt greit. Drømmeprinsen het Nicolay, hadde langt, rufsete hår, LA Lakers-hettegenser og caps trukket godt ned i panna. Og viktigst av alt - han var 6. klassing. Dermed også kjekkere enn alle guttene på min egen alder og større enn storebroren til venninna mi. Poenget med å være forelsket da var ikke å få oppmerksomheten hans eller bli videre kjent med gutten. Det holdt lenge å skrive hauger av små rosa ”Hello-Kitty-lapper” med navnet hans på og fnise henrykt hver gang han passerte i skolegården.

Senere ble det viktigere å vise interesse for den ”heldige” utkårede. Jentene i klassen stod på grusbanen i ettermiddagssola og myste med øynene i håp om å få et glimt av sin kjære. Om kveldene fulgte klassefester, hvor til og med ”Bolla” og ”han-som-spiser-snørr-i-timen” var invitert. Klassefest i 3. klasse. Sommer. Vi spiste boller og drakk brus i gresset i hagen. Solen hadde enda ikke sluppet taket på himmelen. Den gamle søte sommerkjolen jeg arvet passet endelig, og vi hadde begynt å bry oss om hårspennen matchet antrekket. Fnisete diskusjoner med venninner om hverdagslige ting ble fulgt av ”slowdancing” til Celine Dion og søte kyss med den kjekkeste gutten i klassen. Røde roser i kinnene. Rødmet bare fordi jeg var litt forelsket. Først var jeg pappas lille Askepott, senere ble jeg prinsessen til den kjekkeste av alle.

Da jeg ble 11 var ikke 6. klassingene fullt så kjekke og tøffe lenger. ”Æsj, så barnslige dere er,” pleide vi, utrolig modne jentene å si. Så modne var vi faktisk blitt at vi begynt å forelske oss i folk vi nesten ikke hadde sett. Enten var det gutta i Backstreet Boys eller Leonardo DiCaprio, og noen av oss hadde til og med avansert til guttene på naboskolen. Det var spennende. Naboskolen lå bare 2 kilometer unna, men bare et fåtall hadde sett noen av guttene derfra og ingen av oss hadde vel egentlig snakket med dem. Men vi drømte alle sammen om at de var minst like romantiske som Hugh Grant.

Det var en drepende nedtur å begynne på ungdomsskolen og oppdage at de perfekte romantiske ungguttene egentlig var noen ufordragelige drittunger som slang dritt og stjal dagbøkene våre. Og i dagbøkene ble vårt innerste følelsesliv avslørt i form av ”I love Alex” i september, etterfulgt av ”I love Andreas” i oktober. Samtidig slukte vi alle minst én rosa paperback av typen husmorporno i måneden. Dette var kvalitetsbøker om store, sterke menn, som samtidig var romantiske, spandable og helt intuitivt visste hvordan en kvinne vil bli behandlet. Det var ikke så lett å skjønne hvordan man skulle forholde seg til det motsatte kjønn når våre virkelighetshelter stod bak 7-11 på fredagskveldene og spydde. Fremdeles blusset kinnene opp i forelskelse, men den kjekkeste gutten i klassen hadde sløve øyne og luktet oppkast.

Men vi levde i håpet om at snørrungene engang i fremtiden skulle tørke vekk snørra, slutte å slenge med leppa og skaffe seg noen kjekke venner. I mellomtiden oppdaget vi guttene på videregående. En hel verden av muligheter åpnet seg da vi fant ut at mange unge herrer i 3. klasse har både lappen og VISA, ikke snørrer de så mye heller. Det vi ikke tenkte på, var at alle gutta på videregående også har vært snørrunger en gang og sjansene for å møte Mr. Nice Guy var minimale. Jeg har hvert fall ikke hørt om noen...

Om vi ikke hadde våknet fra vår pastellrosa drømmeverden ennå, ble vi brått kastet ut i den brutale virkeligheten da vi selv begynte på videregående. Romantiske kyss ble byttet ut med graviditetstester, og vi fant ut at noen gutter er upålitelige drittsekker som gir f... i trivielle ting som monogame forhold.

Nå har vi VISA og lappen selv og har begynt å stille krav. Vi har ikke tid til å stå på grusbanen å beundre fotballteknikken, og det holder ikke med en rosa plakat med kjekkasen på veggen. Vi tåler ikke å få dritt slengt i trynet av barnslige eks-snørrere, ”romantiske” kyss med ettersmak av spy eller gutter som leser i dagbøkene våre. Drømmeprinsen må stemme politisk riktig, bry seg om hvordan han ser ut på håret, ha klær som matcher, drikke pils på ”ikke-kommersielle” utesteder og til enhver tid vite hva vi kvinner egentlig vil ha. Innbiller vi oss... Vi ”backer” hverandre opp, når kjæresten har funnet ut at Mona i c-klassen er penere enn deg, fotballkampen er viktigere enn bursdagen din eller at han slutter å ringe når du forteller at mensen ikke har kommet. Da gir vi hverandre klemmer, finner fram gamle Celine Dion cd-er, snakker om hvor søte gutta var før og hvilke jævlige drittunger de er nå.

Men sannheten er at det fremdeles ikke er så mye som skal til. Jeg har det siste året vært Askepott for min drømmeprins, og hva var det jeg falt for? Han hadde langt, rufsete hår med en Oakland Raiders-hettegenser trukket godt nedover lua, brun glassflaske i baklomma og drittslengingen ble veiet opp av klodens mest sjarmerende smil. Det er faktisk ikke så veldig langt unna haugene av små rosa ”Hello-Kitty-lapper”....



søndag 20. mai 2012

Skjønnhetsidealer i reklame

Jeg mener at vi i dagens samfunn lever med en kultur som har skapt urimelige krav og forventninger til både utseende, kropp, utdanning, jobb, bekjentskapkrets osv. I media blir det i stor grad skapt et bilde hvor skjønnhet, sunnhet og vellykkethet går hånd i hånd. I mine øyne et bilde som ekskluderer og marginaliserer de som ikke passer inn i idealet. (Noe jeg bestemt mener gjelder de aller fleste av oss). Som ung kvinne og feminist har jeg kanskje i størst grad følt på vår kulturs skjønnhetsideal og hysteri omkring kropp og utseende. Noe av det som provoserer meg mest er at det jeg opplever er dagens kroppsideal, hva som blir betraktet som vakkert, ikke samsvarer med hvordan de fleste av oss ser ut. De uppnåelige kroppene vi vanligvis ser på reklameplakater fremstilles som om det er slik vi faktisk burde se ut. Så jeg synes alltid det er forfriskende med initiativer som er med på å utfordre "det gjeldende idealet".

I dag leste jeg en artikkel på NRK.no om Oslo Citys vårkampanje, hvor de har valgt å bruke modeller med funksjonshemninger til reklameplakatene sine.

Foto: Jonas Sætre/NRK

NRK rapporterer at plakatene er ment å provosere og skape debatt. Det synes jeg er trist, ikke at plakatene er et dårlig tiltak, men at vi lever i et samfunn hvor det å mangle en fot, en arm eller skille seg ut fra det som er "normalen" skal være provoserende. Jeg håper at vi er kommet såpass langt at det å ha en funksjonshemning og "likevel" være modell ikke er provoserende for folk flest.

Bildene fikk meg til å tenke på KUG (Kvinnor utan gränser) sin kampanje, hvor de protesterte mot det rådende idealet for kvinnekroppen ved å parodiere H&Ms julereklame. Det er vel snart ti år siden denne kampanjen, men jeg synes fremdeles den er fantastisk.
Kilde

Sjekk gjerne ut resten av kampanjen deres her. Feminisme på sitt beste!

lørdag 19. mai 2012

Litt egenreklame

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat (skjønte endelig hvordan man lenker til ting, etter at Sigrun forklarte meg det (Takk!)). Jeg føler meg som en nittiåring foran dataen. Hva gjør man ikke for å få noen til å lese det man skriver? Sukk...